Stående bølger og skjærvalser
Et stillbilde av stablede, porselensglatte skiver over Mount Rainier, Mount Fuji eller de patagoniske Andes gir inntrykket av faste objekter som står stille i rolig luft. Men hvis en observatør filmer Altocumulus standing lenticularis i 60 sekunder, løper små kanttuster i lo med stormstyrke, mens hele silhuetten nekter å bevege seg.
Når stabilt lagdelt, fuktig luft passerer en fjellbarriere, får oppdrift løftede luftpakker til å synke tilbake på le-siden, og det oppstår stasjonære atmosfæriske tyngdebølger som brer seg titalls kilometer nedstrøms og høyt opp i stratosfæren. Hver bølgetopp løfter luft adiabatisk under duggpunktet, slik at dråper kondenserer langs vindsidekanten. Synkende luft i bølgedalen varmes opp adiabatisk og fordamper disse dråpene langs lesiden. Lagdelte tørre og fuktige sjikt former flerdekks «stabel med tallerkener»-formasjoner.
Stasjonær le-bølgekondensasjonskappe
Mammatus, Asperitas, Cavum og Morning Glory
-
Cumulonimbus Mamma (Mammatus-lommer)
Hengende, jurlignende lober henger under tordenbygenes ambolter der isrik luft fra ambolten synker ned i tørrere luft under skyen. Sublimering av fallende iskrystaller avkjøler luftlommer, som blir negativt oppdriftsdrevne i forhold til omgivelsene. Dramatisk sollys fra solnedgang fremhever lommenes relieff. Mammatus opptrer ofte på den avtagende bakre flanken etter at tordenværets toppintensitet allerede er passert.
-
Cavum (underkjølt frysekaskade)
Tynne altocumulus-lag ved −15 °C til −30 °C består ofte av rene underkjølte væskedråper uten iskjerner. Når et stigende eller synkende fly utvider luften bak propellspissene eller vingene, fører lokal adiabatisk avkjøling under −40 °C til at iskrystaller dannes øyeblikkelig. Siden metningsdampträykket er lavere over is enn over vann, fordamper omliggende dråper over på de voksende krystallene. Dette skaper et utvidende sirkulært eller kanalformet hull, med snøaktig virga som faller ned i midten.
-
Volutus-rullskyer (Morning Glory)
Løsrevne horisontale rør som strekker seg hundrevis av kilometer, mest pålitelig observert over Carpentariagulfen i Australia nær Burketown hver september–oktober, dannes langs kolliderende sjøbrisfronter som solitære atmosfæriske bores, snarere enn av nedbrekk fra tordenvær.
WMO-klassifisering og feltvirkelighetssjekk
| Skyfenomen | WMO-klassifisering | Typisk høyde | Primær fysisk mekanisme | Vanlig fotografisk feiltolkning |
|---|---|---|---|---|
| Lenticularis | Arter (Ac, Cc, Sc) | 2,000 – 12,000 m | Orografiske stasjonære tyngdebølger | Forvekslet med faste, stasjonære strukturer eller kunstige luftfartøyer |
| Mamma | Tilleggsfenomen | 4,500 – 9,000 m (ambolt) | Sublimeringskjøling og negativt oppdriftsdrevne lommer | Antatt å bety at en tornado er nært forestående rett over hodet |
| Asperitas | Tilleggsfenomen (2017) | 1,200 – 3,500 m | Kanaliserte atmosfæriske tyngdebølger og vindskjær | Overbehandlede HDR-bilder får harmløse bølgebaser til å se apokalyptiske ut |
| Arcus (Shelf vs. Volutus) | Tillegg / arter | 300 – 2,000 m | Kaldluftsutstrømning som løfter varm, fuktig innstrømning | Horisontal bevegelse i skydekket forvekslet med vertikal tornadorotasjon |